En samtale med Ingvar Ambjørnsen

Oslo Lillehammer HamburgKrimbloggen gratulerer Ingvar Ambjørnsen med 60-års dagen i dag! I den forbindelse publiserer vi denne fine samtalen skrevet av Kristopher Schau:

«Ja, selvfølgelig. Det hadde jo vært kjempegøy.»

Noe sånt sier jeg når forlaget til Ingvar Ambjørnsen spør meg om jeg kunne tenke meg å lage en samtalebok med ham. Et ærligere svar ville vært:

«Jeg orker ikke. Jeg tør ikke.»

Misforstå meg rett, jeg har lyst til å ha skrevet en samtale- bok med ham, selvfølgelig har jeg det. Jeg har bare ikke lyst til å skrive en. Til det er presset for stort. Allikevel takker jeg ja. Ikke fordi jeg trenger penga, men fordi jeg synes det er så smigrende å bli spurt. Det er tross alt Ambjørnsen det er snakk om her; en av de få konstantene i livet mitt.

Jeg husker fremdeles da mora mi fikk Hvite niggere levert fra Bokklubben da den kom ut, og hvordan jeg sneik meg til å lese den med en gang hun var ferdig. Mest av alt fordi jeg syntes tittelen var så drøy. Innholdet var selvfølgelig også midt i blinken for en 16-åring, så kort tid etter hadde jeg pløyd meg gjennom alle de foregående bøkene hans og levert en helt vilt pompøs og elendig særoppgave om «outsidernes konge» som jeg fikk en firer på. Dette var i første klasse på videregående. Etter det har han liksom all- tid vært der, men på et pussig vis uten egentlig noen gang helt å matche hvor jeg sjøl befant meg i livet. Ungdomsbøkene om Pelle og Proffen kom akkurat idet jeg hadde begynt å gi slipp på min egen ungdomstid, men jeg leste dem allikevel. Elling dukka opp, med alle sine nevroser, da livet mitt var på sitt absolutt enkleste og mest bekymringsløse. Likevel leste jeg alt. Og sånn bare fortsatte det. Alt ble lest, men alltid med denne følelsen av at «denne burde jeg ha lest tidligere» eller «dette kommer jeg til å skjønne litt mer av bare jeg blir eldre». Vi har på en måte alltid hengt sammen, Ambjørnsen og jeg, men timinga har vært rar.

Han har det litt landsfaderaktige preget, en slags uflidd Willoch for min generasjon, som gjør at når han snakker, så hører jeg etter.

Komplettisten i meg synes dessuten det er noe eget med å ha vært med hele veien også. Å være à jour med forfatterskapet. Jeg mener på en måte at jeg kjenner fyren. Veit hvem han er. Det er jo reint og skjær vrøvl selvfølgelig, men det er sånn det føles, så hver gang Ingvar har hevet stemmen i offentligheten, har jeg alltid hørt litt ekstra etter. Han har det litt landsfaderaktige preget, en slags uflidd Willoch for min generasjon, som gjør at når han snakker, så hører jeg etter. Igjen denne konstanten. Han er usynlig i lange perioder, men kommer inn fra sidelinja med en korrigerende pekefinger når han synes vi ikke har oppført oss.

Noe annet som får meg til å takke ja, er det nesten stabeisaktige ved produktiviteten hans. Over tjue romaner for voksne, tre novellesamlinger, fortellinger, barnebøker, ungdomsbøker, artikkelsamlinger og en hel drøss med ytringer i aviser og blader. Fyren er jo en maskin. Det skal ikke være mulig å holde det tempoet, uten at det går på bekostning av kvaliteten. At jeg nå kan få en slags audiens hos en av de få jeg føler klarer å kombinere kvalitet med kvantitet, er alene god nok grunn til å takke ja. Men 60, altså? Har han blitt såpass gammal? Han burde da være rundt 45. Klart, det går jo ikke opp det heller, siden jeg er 45, men 60 synes jeg er for mye. 60 er noe besteforeldra mine holdt på med, og de var på en måte programmert til å bli gamle. Ambjørnsen er en fyr jeg forventer skal være i 40-åra for alltid. Litt grinete, bøllete, hakket smartere enn oss andre, men aldri mer enn 45. 

Det er uansett ikke noen vei tilbake nå. Jobben er akseptert og jeg har fått nummeret til Ambjørnsen fra Eva. Det er bare å ringe ham, mens jeg fremdeles har giret.

Det tar dessverre bare noen sekunder før jeg merker at vi er en fryktelig dårlig match på telefon.

Ambjørnsen er åpenbart andpusten når han plukker opp røret, kolsen formelig tyter gjennom telefonen, men humøret er på topp. Det tar dessverre bare noen sekunder før jeg merker at vi er en fryktelig dårlig match på telefon. Noen klarer å ha en fin flyt uten å kunne se hverandre. Vi er elendige. Mulig det er på grunn av noen forsinkelser på linja, men vi ender opp med enten å snakke i munnen på hverandre eller å ha altfor lange pauser med stillhet. Redd som jeg i tillegg er for at vi skal bruke opp noen av samtaleemnene til boka, uten at jeg får notert eller tatt opp det vi sier, forsøker jeg derfor å gå rett på det praktiske. Dette skal altså bli en «samtalebok», så da trenger vi først å komme opp med en plan for hvordan og hvor selve samtalen skal foregå. Ambjørnsen bor i Hamburg. Jeg bor i Oslo. En av oss må flytte på seg.

Løsninga blir at begge gjør det. Ingvar (jeg får nesten bytte til fornavn nå) har en jobb på Lillehammer om et par uker, så vi bestemmer oss for å ta den første praten over en middag der oppe, bare sånn for å sondere terrenget litt. Flyten er som sagt helt passe nå, så det er jo kjekt å se om vi i det hele tatt klarer å føre en samtale. Etter at vi får unnagjort Lillehammer, er planen at jeg kommer meg på et fly i retning Hamburg, og så gjør vi unna den ordentlige samtalen hjemme i leiligheten til Ingvar.

Etter å ha lagt på røret, med noen altfor stokkete «ha det bra» og «snakkes seinere», prøver jeg å se for meg hvordan jeg kan gjøre prosjektet minst mulig brysomt for Ingvar sjøl. Jeg kan ikke tenke meg at en bok som dette er noe han gleder seg til, så hva vil han oppfatte som minst plagsomt? Jobbforespørselen var «en samtale», så da detter jeg etter hvert ned på det. Minst mulig intervju, og mest mulig «tror du ikke jeg møtte Ingvar Ambjørnsen tilfeldig her om dagen, og så blei vi sittende og prate noen timer?». Det må da føles minst brautende? Minst journalist? Er det kanskje en liten bit av meg som håper jeg kan bli venn med ham òg, hvis jeg er litt løsere i snippen, og gjør det på denne måten? Det er i hvert fall fryktelig viktig å ikke bli uvenn, så dette virker fornuftig.

Et par dager før Lillehammer ringer Ingvar meg opp igjen. Vi er dessverre like dårlige på telefonen som sist. Han har fått en ny idé nå, som innebærer at jeg kan plukke ham opp med bil i Oslo, og kjøre ham til Lillehammer mens vi tar den innledende praten i bilen. «En liten roadtrip for å starte boka», som han sier.

«Glimrende», sier jeg. «Kjempeidé.»

Jeg hater å kjøre bil. Det er altfor trangt for en to meter lang mann, og jeg er en elendig sjåfør, men jeg er god på å ljuge.

«Det blir jo en vinn/vinn for oss begge, det!»

Hvis jeg kan fremstå som den gode samaritan oppi dette i tillegg, så kanskje jeg har noen plusspoeng allerede der.

Etter å ha lagt på, forsøker jeg å overbevise meg selv om at det faktisk er en «glimrende vinn/vinn kjempeidé». Ingvar har jo denne kolsen og vil helst slippe å bale med å komme seg av og på toget, og for min del er det i grunnen deilig å ha noe å gjøre under «bli kjent»-praten. Hvis jeg kan fremstå som den gode samaritan oppi dette i tillegg, så kanskje jeg har noen plusspoeng allerede der.

Dagen for bilturen opprinner. Jeg har ikke bil sjøl, men får låne Hondaen til foreldra mine. En «Jazz». Den som het«Fitta» i utlandet, men som naturlig nok måtte bytte navn i Skandinavia. Hmm, er dette trivia som kunne glede Ingvar, mon tro?

«Du veit det Ingvar, at denne bilen … den skulle egentlig hete Fitta den, opprinnelig?»

Ice breaker eller bare noe som får meg til å fremstå som useriøs? Jeg antar det siste, og dropper det.

Første post på programmet, før jeg henter pasienten, er å få festa en lydopptaker et eller annet sted i bilen. Det er viktig at praten kan flyte, og siden jeg skal ha begge henda på rattet, blir det ingen mulighet til å gjøre notater. Altså får opptakeren henge i taket, forsøksvis festa med gaffateip.

Hadde jeg visst at denne skal komme til å ramle ned i huet på Ingvar idet vi når Mjøsa, med en dertil hørende nestenulykke, hadde jeg nok valgt en annen løsning, men akkurat nå føles det lurt.

Ingvar har en leilighet i Oslo også, og det er der han skal plukkes opp. Forlaget har presisert at mannen er nøye på tida. Han liker at planer gjøres i god tid i forveien og at folk er presise. Samma her. Det er derfor med panikk jeg må notere meg at det første jeg ser ut til å måtte gjøre, er en lukeparkering utafor der Ingvar bor. En normal sjåfør hadde sikkert tatt den lett, men jeg orker ikke starte dagen med et nederlag. Bakke- start og lukeparkering er mine verste mareritt, så jeg runder kvartalet tre ganger i håp om å finne noe bedre før jeg resigne- rer og stiller meg på en handikapplass. Skulle det dukke opp en parkeringsvakt, får jeg late som om jeg er hjemmehjelp og spille kolskortet for alt det er verdt. 

Ingvar dukker opp presis. Det er noe litt uteligger over ham der han stabber seg avgårde mot bilen med en liten sekk i hånda. Ren og pen i tøyet, så det er ikke det, men det litt slurvete oppsynet på’n gjør at han fint kunne hatt en statistrolle som boms i en TV-serie. Jeg er ikke akkurat stivpynta sjøl, så jeg merker at jeg liker det. Vi hilser og han setter seg inn i forsetet.

Han vil gjerne at vi svinger innom Volvat for å plukke opp kolsmedisinen han trenger for å komme seg gjennom helga. Er bare en kort tur opp dit, ikke mer enn to-tre minutter, så jeg gidder ikke starte opptakeren. Vi rekker uansett ikke stort mer enn «hei», «hvordan står det til?» og et par «ja, så var vi i gang da», før vi er fremme. Ingvar forsvinner ut av bilen, mens jeg forsøker å fininnstille opptaksvolumet på Frankenstein-apparatet jeg har festa i taket. Etter ti minutter kommer Ingvar ut med en liten apotekpose i hånda, og jeg trykker record. Vi er i gang. 

K: Nå går den, altså …
I: Okay.
K: Hvis du sier noe … du angrer på … (latter)
I: Nå gjelder det faen meg å ikke forsnakke seg.

Dette innlegget er hentet fra bloggen Forlagsliv

Anja Rålm
(F. 1974) Har tidligere jobbet som bokanmelder i VG og Morgenbladet, og har de siste femten årene vært i forlagsbransjen som redaktør og presseansvarlig. Anja leser mye og bredt og liker bøker som hun ikke klarer å legge fra seg, enten det er en roman, en diktsamling, noveller eller en drivende krim. Redaktør i Krimklubben og driver Krimbloggen
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *