Sannheten og løgnen

Det er en selsom reise vi nettopp har lagt ut på. Rettsaken mot Gjermund Cappelen og Eirik Jensen skal vare i fem måneder fremover. Tid nok for en jordomseiling. Men istedenfor frisk bris og åpent hav, skal de av oss som vil, føres gjennom hengemyrer av beskyldninger, løgn og fortielse.

Av Ingvar Ambjønsen

lars-eivind-bones-dagbladetDe som ikke vil eller orker, skal uansett komme til å måtte leve med resultatet. For det kommer til å bli et før og et etter denne rettssaken. Det som skal veies på Justitias skålvekt, er ikke først og fremst noen tonn hasj, men politiets troverdighet. Etter et mareritt av et fjorår, ligger den allerede nede for telling.

Hele settingen er som tatt rett ut av en halvgod norsk tv-serie. Den røffe purken, som til alt overmål stiller med hestehale, harrykjetting, og Harley. Mannen som roer gutta i Hells Angels og Bandidos når fredsforhandlingene går på trynet over alt ellers. Fyren som blir hatet av glattsnokene i etaten. Streitingene bak skrivebordene. Korridorkrypene. Nå skal de endelig ta ham. Ved hjelp av hypertysteren Gjermund Cappelen. Mannen som har vasset i tjall og penger, og som har rukket å bli femti år gammel uten å betale fem øre i skatt. Ikke dårlig. Og litt av et lag. Dersom Eirik Jensen blir dømt, vil det bli jublet både i politikretser og blant Norges tyngste kriminelle. Selv nede på Blitz skal det sannsynligvis bakes en liten kake.

Cappelen vil bli dømt. Det er en av de få tingene vi helt sikkert kan vite på dette stadiet av saken. 16.2 tonn hasj er mye i et land der en drapsmann slipper billigere unna enn en kilopusher. Men hvorfor tyster Cappelen? Det er faktisk sakens kjerne. Spørsmålet blir stående som det helt sentrale, enten Jensen kjennes skyldig etter tiltalen eller ikke.

Hvorfor gjør Gjermund Cappelen seg til norsk kriminalhistories største tyster? Sangfuglens rolle er vanligvis ikke særlig ettertraktet, verken i små eller store saker.

Cappelens betroelser til norsk politi er av et kaliber som i grunnen kvalifiserer til en bauta i luftegården på Ila. Hugget i beslaglagt afghan.

Men altså. Hvorfor gjør han dette? Han vil uansett bli sittende inne til han er en gammel mann. Eller skal han ikke det? Vil norske justismyndigheter gi han en stor strafferabatt som enkelte allerede har antydet? Da vil det i så fall få betydning for straffeutmålingen i fremtidige narkotikasaker i dette landet. Du bures ikke inn i tre, fire år for over et titalls tonn hasj, når det allerede sitter folk bak murene som soner det flerdobbelte for noe du får plass til i bagasjerommet på ei folkevogn. Eller skal Cappelen få spille rollen som det Store Unntaket? Mannen som hjalp de gode kreftene i politietaten med å rydde opp i korrupsjon og dobbeltspill. Som fikk toget på skinnene igjen? Var det en slik mann de rene blåskjortene gikk og ventet på? I så fall: Stakkars dem.

Jeg skal ikke spekulere i spektakulære konspirasjonsteorier eller paranoide antakelser. Vi vet ikke hvorfor Cappelen tyster, og vi vil sannsynligvis ikke få vite det heller. Bare at han gjør det. Og selv om Eirik Jensen og alle andre i apparatet sier at han var en informant, vet alle at det begrepet ikke finnes på gata. Der heter det fortsatt tyster. En dobbel-skrike, altså. Hvis ikke sannheten er slik Cappelen påstår da, selvfølgelig. At det var han som fikk viktig informasjon fra den fallende erkeengelen Jensen.

Kan det virkelig være sant at enkelte innen politiet visste om Cappelens virksomhet i alle disse årene, uten å klare eller ville sette ham fast?

Kan superpurken Jensen ha latt den samme Cappelen passere under radaren, til tross for at de to har hatt nesten daglig kontakt over flere år?

Ja. Alt er mulig. Det kan til og med hende at vi blir tvunget til å forstå at løgn og sannhet ikke er absolutter, slik vi i sin tid lærte det hjemme og på folkeskolen. Når dommen har falt, vil vi med all sannsynlighet sitte med hodet fullt av spørsmål, akkurat som vi gjør i øyeblikket. Dette gjelder ganske sikkert de tiltalte også.

Vi som befinner oss ute på sidelinjene, bør uansett være oss bevisst at dette faktisk ikke er en middels norsk tv-serie, men et temmelig dårlig stykke norsk virkelighet. Her er det flere som slåss for sitt og sine nærmestes liv. Til og med støttegrupper og heiagjenger burde ta det inn over seg.

Dette innlegget ble først publisert på Forlagsliv.

Bildet av Eirik Jensen i denne artikkelen er hentet fra Dagbladet, Fotograf Lars Eivind Bones.

Anja Rålm

(f. 1974) Har har jobbet som bokanmelder i VG og Morgenbladet, og har vært i forlagsbransjen i over ti år som redaktør og presseansvarlig. Anja leser mye og bredt og liker bøker som hun ikke klarer å legge fra seg, enten det er en roman, en diktsamling, noveller eller en drivende krim. Redaktør i Litteraturklubben og Krimklubben.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *