I Orderud-saken blir det aldri ro

Orderud – enda en gang

«Vanligvis er det slik at en kriminalsak dør langsomt hen etter at dom har falt. Men i Orderud-saken blir det aldri ro,» skriver Ingvar Ambjørnsen i denne kommentaren.

Rett oppunder jul et år fikk jeg en nattlig telefon fra en mann som hadde løst Orderud-saken helt på egenhånd. Riktignok hadde han tatt utgangspunkt i det materialet som til da hadde vært skrevet og sagt om saken i pressen, men han brakte også inn mye nytt, kunne han fortelle. Helt ukjente opplysninger som ville få folk flest til å skjønne hva som egentlig hadde skjedd på Orderud gård den skjebnesvangre natten. Nokså tidlig i samtalen forsto jeg at hovedsporet hans gikk i retning en kvinne han tidligere hadde vært gift med. Og en etter all sannsynlighet temmelig vond barnefordelingssak. Jeg ante også at det var minst et par drammer med i dette regnestykket. Da jeg spurte om hvorfor han ringte meg og ikke politiet, fikk han seg en god latter. Var jeg helt idiot? Hadde jeg virkelig ikke forstått politiets rolle midt oppe i det hele?

Han var imidlertid villig til å la meg skrive boken likevel, og ville strekke seg til å gi meg tredve prosent av salgsinntektene dersom jeg kunne sørge for å drive frem et saftig forskudd. Som han selv ville beholde, siden han ikke satt så fett i det. I motsetning til en viss bokklubbaron.

Jeg kommer til å tenke på denne nattlige telefonen nå, etter å ha sett de to første episodene av «Gåten Orderud» som nå vises på NRK. Samtidig kan de som enten var for unge den gang, lå i koma, eller var låst inn på lukket avdeling, lese seg opp på saken i faktabokser på nett og papir. De fleste av oss andre husker saken som om den utspilte seg i går. «Orderud-sokken». De forsvunne våpnene. Settekassa til Lars. Vådeskuddet i stua til Per og Veronica. Den forfalskede underskriften. Den ultramystiske 180-oppringningen. Beskyldningene. Uvennskapet. De lange dommene.

Orderud-saken er spinnvill

Når en sak rett og slett er for spinnvill, sier vi ofte at noe slikt kunne man aldri ha skrevet inn i en roman. Når det gjelder Orderud-saken er det omvendt. Her er det meste som revet ut av en kriminalroman der en halvfull forfatter kjører slalåm mellom de villeste innfall.

Når en sak rett og slett er for spinnvill, sier vi ofte at noe slikt kunne man aldri ha skrevet inn i en roman. Når det gjelder Orderud-saken er det omvendt.

«De fleste av oss andre husker saken som om den utspilte seg i går. «Orderud-sokken». De forsvunne våpnene. Settekassa til Lars. Vådeskuddet i stua til Per og Veronica. Den forfalskede underskriften. Den ultramystiske 180-oppringningen. Beskyldningene. Uvennskapet. De lange dommene.»

Ta bare en titt på rollelista: En smellvakker speedfreak-nakenmodell med fast adresse i en hangar på Fornebu. En sjarmerende vestkant-banditt med hemmelig pistol i et hull i veggen. En odelsgutt som vikler seg stadig lenger inn i selve Den Norske Nasjonalkonflikten: En gårdsovertakelse som blir trenert av en stabeis av en far. Hvor ensomt er ikke slikt? Og hvor nådeløs er ikke Vårherre når han sender Per den unge og vakre dyrlegepraktikanten Veronica rett i fanget? Hun som ikke bare blir kjæresten hans, men som til og med skriver dagbok der hun ønsker Pers foreldre døde (de svina). Bare noen dager før de faktisk henrettes i sengene sine. Sammen med datteren Anne, som kommer styrtende opp trappen fra første. På besøk hjemme etter å ha fulgt sin egen mann til graven. Den UD-ansatte, verdensvante Per Paust. Etter at de begge først har vært utsatt for to uoppklarte attentatforsøk. Dynamitt. Gass. Bensin. Oslo. New York. Sørumsand. Kanskje til og med Balkan. By og land i dans og syk sang, til det hele altså ender i et blodbad natt til pinseaften 1999. I en kårbolig som hver eneste voksen borger i Norge etter hvert kjenner hver millimeter av. Både på utsiden og innsiden.

Og hvor nådeløs er ikke Vårherre når han sender Per den unge og vakre dyrlegepraktikanten Veronica rett i fanget?

Aldri ro i Orderud-saken

Vanligvis er det slik at en kriminalsak dør langsomt hen etter at dom har falt. Men i Orderud-saken blir det aldri ro. Det sørger Per og Veronica for. De påstår seg uskyldig dømt for medvirkning til drapet på de tre, og følges jevnlig opp av ukeblader og aviser under hele soningstiden. Pressen er også på plass når de slipper ut. Og nå ruller sirkus Orderud videre inn i det tredje tiåret. Kristin og Lars (vi ble alle på fornavn med dem) forsvant ut av bildet. Lars klokelig nesten med det samme. Kristin etter et spektakulært comeback da hun på perm fra fengselet arrangerte «eventyrbryllup» med pubeier Per Haukeland, der de begge red til kirken iført vakre kostymer, som fikk meg personlig til å tenke på filmatiseringen av Kristin Lavransdatter. En skrekk-produksjon de fire dømte i alle fall ikke skal lastes for. Etter det storslagne kirkebryllupet følger en bok om Kristins vei ut på glattisen, som de fleste har glemt. Pluss et par intervjuer som Kirkemo godt kunne ha blitt spart for. Eller spart seg selv for. Så blir det stille.

Men Per og Veronica står i det, som man sier nå om dagen. Riktig nok ønsker ikke Per å være aktivt med i serien om seg selv, men det gjør så sannelig Veronica. Hun fremstår nå i 2018 som en veltalende kvinne, som til og med er i stand til å se lyspunkter i den lange soningen, og heller ikke er fremmed for å bringe elementer av selvironi inn i bildet. Hennes tanker rundt hvordan hun selv og Per ble oppfattet av aktorat og presse den gang er i dessuten helt riktige. Hun, en ond dronning fra Byen, som med viten og vilje fordreide hodet på en stakkars jomfruelig bondetamp, og det for egen økonomisk vinnings skyld. Og så tok det ene det andre, siden hun nå en gang hadde en narkotisert halvsøster som ikke bare kunne fikse våpen, men også skaffe til veie en instruktør fra Oslos underverden.

Men Per og Veronica står i det, som man sier nå om dagen.

De siste episodene av «Gåten Orderud» er ennå ikke tatt opp. For selv om vel ingen regner med at denne serien vil føre til en oppklaring av saken, er det aldri godt å vite. Noen der ute vet hva som skjedde på Orderud gård natt til den 23. mai 1999. Det er helt klart at serieskaperne håper på tips. Så er det en ting til. Listen over feilslåtte drapsetterforskninger i Norge begynner å bli både vond og lang etter hvert. En ekstra runde i en sak der alle de fire dømte alltid har bedyret sin uskyld, kan neppe gjøre noen skade. Snarere tvert om.

Om jeg har fått flere tilbud om å skrive bok om Orderud-saken? Ja, jeg har til og med fått seriøse henvendelser. Pussig nok i grunnen, siden Romanforfatteren etter min mening er den aller siste som bør slippes løs på disse ulykksalige hendelsene. Men i alle de årene som har gått siden skuddene falt på Orderud gård, har jeg hele tiden undret meg over når et par dyktige gravejournalister skulle skrive den optimale Orderudboken. Boken der absolutt alle biter og tråder knyttes sammen.

Naivt, naturligvis. Tanker fra en annen tid. Det måtte selvfølgelig bli en tv-serie isteden.

innlegget er tidligere publisert på Forlagsliv.no